Man er uskyldig inntil det motsatte er bevist, men i Norge er det likevel slik at selv om man blir frikjent i en straffesak, kan man bli dømt til å betale erstatning til den fornærmede. Dette virker merkelig for de fleste av oss, men årsaken er ganske enkelt at kravene til bevis ikke er de samme i straffesaker som i sivile saker.
Enkelt sagt er det slik at når det er snakk om straffesaker skal tvilen komme den tiltalte til gode. For å kunne bli dømt må det i praksis være omtrent 100 % sannsynlig at man har begått handlingen man er tiltalt for. I en sivil sak derimot kreves det ikke mer enn at det er overveiende sannsynlig. Sannsynligheten må med andre ord ligge på 51 %. Ofte avgjøres begge sakene samtidig, både den strafferettslige og den sivile. Dermed er det fullt mulig at man blir frikjent i straffesaken, men likevel dømt til å betale erstatning.
Birgitte Tengs-saken
Det finnes en rekke eksempler på saker der den tiltalte blir frifunnet, men likevel dømt til å betale erstatning. Birgitte Tengs-saken er en av de mest kjente sakene når det kommer til nettopp dette. Fetteren ble frifunnet for drapet, men ble likevel dømt til å betale erstatning til foreldrene. I 2018 fastslo Høyesterett at denne praksisen fremdeles var gjeldende norsk lov.
Beviskrav i sivile saker og straffesaker
Slik vi allerede har vært inne på kreves det i straffesaker at enhver rimelig tvil skal komme den tiltalte til gode. Dette gjelder ikke bare i Norge, men også internasjonalt. Dette henger sammen med det som sees på som et grunnleggende ideal om rettssikkerhet, der det er bedre at skyldige går fri enn at uskyldige blir dømt for noe de ikke har gjort.
I sivile saker handler det om sannsynlighetsovervekt. I tillegg må domstolen skille mellom straffespørsmålet og erstatningskravet. Et erstatningskrav skal ikke trekke frifinnelsen i straffesaken i tvil. De fleste vil tenke at et erstatningskrav nettopp beviser at den tiltalte er skyldig likevel. Høyesterett sier at den fornærmede i en straffesak kan ha rett på erstatning fra den tiltalte så lenge begrunnelsen for erstatningskravet ikke sår tvil over frifinnelsen.
I Europa er det kun Norge, Sverige og Finland som tillater to ulike resultater, men i Sverige og Finland er beviskravene like når kravet om erstatning bygger på en straffbar handling. Å bli frikjent og samtidig måtte betale erstatning er i praksis en ordning som er spesiell for Norge. I land som Danmark, Tyskland, Storbritannia og Frankrike gjelder det som kalles et ensretningsprinsipp. Det betyr at det i slike saker blir samme utfall i spørsmålet om straffeansvar og erstatningsansvar.
Voldsoffererstatning
Alle som har vært utsatt for vold eller er de etterlatte etter en som er død på grunn av vold, kan søke om voldsoffererstatning selv om den antatte gjerningspersonen ble frikjent eller om saken blir henlagt av politiet. Det betyr igjen at det er mulig å få erstatning fordi beviskravet her er langt lavere enn i en straffesak.
Fri rettshjelp
Dersom du er den fornærmede part og går til sak mot gjerningsmannen for å få erstatning, har du krav på fri rettshjelp. Dette betyr at det er staten som betaler advokatutgiftene dine. I visse tilfeller vil du også ha krav på en bistandsadvokat.
Om du får innvilget erstatning, vil det være Statens Innkrevingssentral som hjelper deg med å kreve inn pengene. Det vil si at i straffesaker vil det være politiet som sender sakene over til SI. Når det gjelder sivile erstatningssaker, må du selv sende saken og be om hjelp til inndrivelse.
Oppsummering
Norsk rettspraksis gjør det mulig å bli kjent uskyldig i en straffesak, men likevel bli idømt å betale erstatning. Det skyldes at det kreves langt sterkere bevis i en straffesak enn i en sivil sak om erstatningskrav. Det er et ufravikelig rettsprinsipp at man er uskyldig inntil det motsatte er bevist, mens det i en sak om erstatning handler om sannsynlighet.
Norsk lov gjør det også mulig å søke om voldsoffererstatning selv om den tiltalte blir kjent uskyldig eller om saken blir henlagt. En av de mest kjente sakene er Birgitte Tengs-saken, der fetteren ble frifunnet med likevel dømt til å betale erstatning.
